svært mange, kanskje flertallet, av de som ser en lege, presenterer subjektive lidelser og atferdsforstyrrelser som er problematiske å klassifisere som sykdom. Dette skyldes at det ikke er påvist patobiologisk grunnlag for slik klassifisering-uansett hvor grundig pasientene undersøkes, eller hvor lenge de følges opp. Symptomatologisk er også organiske og ikke-organiske forhold særegne. Mens organiske sykdommer er preget av fysiske og biokjemiske tegn, manifesterer ikke-organiske lidelser bare plagsomme opplevelser (som smerter eller angst) eller uønsket oppførsel (som misbruk av alkohol) – fenomener som er uadskillelige fra normal følelse, følelser, intensjoner og handlinger. Når det gjelder behandling, er de viktigste metodene som brukes i organiske sykdommer av fysisk og biokjemisk natur. I tilfeller av subjektiv lidelse eller atferdsavvik består terapi av generell lindring, korreksjon og sedasjon-alt det vi bruker i hverdagen. Hvis flertallet av de som konsulterer en lege ikke er veldig syke, hva er da alternativet? Individuell og kollektiv elendighet? Det eneste alternativet til sykdom er normale psyko-fysiologiske og atferdsmessige variasjoner. En utbredt oppfatning er imidlertid at ikke-organiske lidelser oppfyller kriteriene for sykdom. Dette betyr at en slags patologisk substrat postuleres selv når vi ikke klarer å demonstrere sin eksistens. Det avgjørende punktet er imidlertid ikke å løse problemet om en person er syk eller ikke, men å understreke at vi har å gjøre med to separate kategorier fenomener-bio-patologisk og psyko-fysiologisk grunnlagt lidelse og dysfunksjonell.