den magnetiske interaksjonen er beskrevet i form av et vektorfelt, hvor hvert punkt i rommet er forbundet med en vektor som bestemmer hvilken kraft en bevegelig ladning vil oppleve på det punktet (se Lorentz-kraft). Siden et vektorfelt er ganske vanskelig å visualisere først, kan man i elementær fysikk i stedet visualisere dette feltet med feltlinjer. Den magnetiske fluksen gjennom en eller annen overflate, i dette forenklede bildet, er proporsjonal med antall feltlinjer som passerer gjennom overflaten (i noen sammenhenger kan fluksen defineres til å være nøyaktig antall feltlinjer som passerer gjennom overflaten; selv om det er teknisk misvisende, er dette skillet ikke viktig). Magnetisk flux er netto antall feltlinjer som passerer gjennom overflaten; det vil si tallet som går gjennom i en retning minus tallet som går gjennom i den andre retningen (se nedenfor for å bestemme i hvilken retning feltlinjene bærer et positivt tegn og hvor de bærer et negativt tegn). i mer avansert fysikk faller feltlinjens analogi og den magnetiske fluxen er riktig definert som overflateintegralet av den normale komponenten av magnetfeltet som passerer gjennom en overflate. Hvis magnetfeltet er konstant, er den magnetiske fluks som passerer gjennom en overflate av vektorområdet s
Φ B = B S = b s cos θ , {\displaystyle \phi _{B}=\mathbf {b} \cdot \mathbf {s} =BS\cos \theta ,}
hvor b Er Størrelsen På Magnetfeltet (Den Magnetiske flukstettheten) som har enheten wb/m2 (Tesla), s er Arealet av Overflaten, og θ er vinkelen mellom magnetfeltlinjene OG den normale (vinkelrette) til s. For et varierende magnetfelt vurderer vi først den magnetiske fluxen gjennom et uendelig arealelement dS, hvor vi kan vurdere feltet for å være konstant:
d Φ B = B ⋅ d s . {\displaystyle \ Phi _{B}= \ mathbf {b} \cdot d \ mathbf {S} .
en generisk overflate, S, kan da deles inn i uendelige elementer, og den totale magnetiske fluks gjennom overflaten er da overflateintegralet
Φ B = ∬ S b ⋅ {\displaystyle \ Phi _{B}= \ iint _{s}\mathbf {b} \cdot d \ mathbf {s} .}